Snøværet lyses opp av lyskasterne og ser nesten ut som tåke. Den intense lyden av snøscootermotorer høres godt i fjellet når Christoffer Boström og hans to kolleger Andreas og Parne ankommer toppstasjonen.
Oppe på fjelltoppen titter dagens første solstråler frem, men Christoffer ser at det fortsatt er mørkt mellom husene nede i bygda. Det er tidlig morgen, og gjestene ligger sannsynligvis og sover der nede, eller gjør seg klare til en hel dag i skibakkene.
De seks arbeidskameratene som utgjør skipatruljen i Hemavan og har skilt lag. Det tre andre har begynt å kontrollere løypene slik at de er sikre for gjestene, mens Christoffer, Andreas og Parne kjører over til Kungsliften. Det er deres ansvar at alt det tekniske fungerer i anlegget – og fordi Kungsliften snart skal åpnes for sesongen er det mye som må ordes før det skjer.
Mennene i skipatruljen er i alderen 25 til 60, og de har forskjellig kompetanse og vet hva de skal gjøre. Tidligere hadde de kvinnelige kolleger, men dessverre ikke nå lenger. Men de ser gjerne at det blir en blandet patrulje igjen.
Skyene letter når Christoffer stopper ved Kungsliften. Andreas og Parne parkerer ved siden av ham og slår av motorene. Liftens vaier har hoppet av.
Når heisen ikke har vært i bruk på over et halvt år er det ikke uvanlig at ting har gått i stykker, eller at vaieren har blåst av i en storm. Hvis Christoffer og kollegene hans virkelig har uflaks ligger vaieren på bakken, men det gjør den heldigvis ikke i dag.
Med tanke på at Kungsliften med sine 1800 meter er Sveriges nest lengste T-krokheis, er det mye som skal ordnes før vaieren kan rulle uhindret igjen. All is som henger på hjulene og på stolpene må brekkes løs først.
I forkant av åpningen av en lift er alt fokus på å få den i gang, men Christoffer liker det. Det gjør arbeidet hans enklere, men samtidig vet han at det kommer til å bli intensivt i en periode.
Christoffer klatrer opp på den nærmeste stolpen og fester en annen vaier i vaieren som har sporet av. Han sender den andre enden ned til Parne, som mater den inn i et vaierspill mellom to snøscootere. Så bruker de snøscooterne som motvekt for å løfte og dra den avsporede vaieren på plass.
Christoffer, Andreas og Parne kjører ned til kollegaen Roger som er heisvakt på heisstasjonen Länken. Roger hekter av kaffekannen som henger over ilden og serverer. Ilden spraker og bryter stillheten. Det eneste som høres er noen snøscootere i bakgrunnen, fra heisvaktene som kommer til sine arbeidsplasser for dagen.
Christoffer passer på å ta en telefonsamtale inne i hytta fordi det er vanskelig å gjøre det i vinden oppe på fjellet.
Det har faktisk gått femten år siden Christoffer kom til Hemavan. I begynnelsen jobbet han i perioder for Hemavan Alpint, selskapet som driver skianlegget, men de siste tre årene har han arbeidet her på heltid.
Det var skikjøringen som gjorde at han flyttet den lange veien fra Enköping og opp til Västerbottens fjellverden. Han begynte med skiskolen og videreutdannet seg senere til helikopter-skiguide, eller heliski-guide. Det førte etter hvert til at han ble med i skipatruljen.
Arbeidet varierer i intensitet også, avhengig av værsituasjonen. Hvis det er dårlig vær har de som regel mer å gjøre, som for eksempel etter den kraftige stormen tidligere i vinter. Da var det vindstyrker på femti sekundmeter og hele anlegget måtte stenges.
Som ansvarlig for reparasjoner og vedlikehold av heiser, løypemaskiner og selve snøproduksjonen har Christoffer mye å stå i, men arbeidet er variert og den ene dagen er ikke lik den andre. Det oppstår alltid nye situasjoner. Først når stormen hadde lagt seg kunne de evaluere skadene. De fant deler av tak langt oppe mellom trærne ved siden av løypene. Mange hus i bygda hadde fått skader og skianleggets gondolgarasje hadde blåst i stykker.
Til tross for at været er hardt, og med tøffe arbeidssituasjoner, føler Christoffer seg hjemme her. Samholdet i skipatruljen er veldig godt. Han ser på kollegene som en utvidelse av familien, og de omgås også privat. Det er samme gode stemning i hele Hemavan. Trygt, varm og familiært.
Christoffer, Andreas og Parne takker Roger for kaffen, trekker opp glidelåsen på jakken og kjører tilbake til Kungsliften for å fortsette å jobbe. Ved hver heisstolpe finnes det en brytepinne som knekker når det oppstår en feil med vaieren. Mens de kontrollerer dette samler skyene seg på himmelen igjen.
Alt arbeid som utføres av skipatruljen i Hemavan gjøres for å holde anlegget sikkert for både gjester og ansatte. Været kan skifte raskt, og derfor er det ekstra viktig at utrustningen som Christoffer og kollegene hans bruker holder mål. Dels fordi de aldri vet hvordan arbeidsdagen kommer i til å se ut, eller hvor lang den kommer til å bli.
Man må lære seg å akseptere at arbeidet til en stor del bestemmes av været, sier Christoffer. En forutsetning for at skipatruljen skal kunne utføre arbeidet er at de har gode klær og skotøy. Klimaet på fjellet – og selve arbeidet – stiller høye krav til klærnes funksjonalitet. De må ikke bare være vindtette, men også kunne motstå kulde og fuktighet, og være slitesterke.
Akkurat i dag er det bare skyet og grått, men det er ikke alltid tilfellet. Noen ganger blåser snøen horisontalt i øynene på dem og sikten er minimal, eller det kan være minus 30 kuldegrader.
Klærne er skipatruljens livline.
For Björnkläder er det veldig viktig at klærne beskytter brukeren på best mulig måte, uten å påvirke personens bevegelighet og smidighet. Derfor testes alle plagg grundig både i laboratorium og på personer ute i felten på arbeidsplasser.
Inspirasjon er hentet fra sporter som f.eks. ishockey, der egenskapene beskyttelse og funksjon går hånd i hånd. Beskyttelse som sitter bra beskytter bedre, så enkelt er det.
Sikkerhet er og kommer alltid til å være viktig for Björnkläder.
Ved lunchtider drar Christoffer, Andreas og Parne nedover igjen. På veien til restauranten stopper de og markerer en stor flekk med is. Som oftest rekker løypemaskinførerne å oppdage det når vann lekker ut i løypene, men noen ganger oppdager de det først etter kjøringen.
Da må skipatruljen markere hvor isflekken finnes og melde fra til maskinførerne, slik at de kan utbedre det til neste dag. De firer ikke på gjestenes sikkerhet. Det er den viktigste oppgaven de har.
Christoffer, Andreas og Parne stopper utenfor restauranten, går inn og tar av seg jakkene. De bestiller mat og slår seg ned hos sine tre kolleger. Under måltidet snakker de om arbeidsdagen som har gått.
Skipatruljen er inndelt i forskjellige arbeidsområder. Selve skipatruljen tar seg av løypene og sikkerheten for gjestene, og skiheismekanikerne tar seg av det tekniske med heisene, og blant annet sjekker de at nødstoppen fungerer og at vaierne ikke har gått i stykker.
Skipatruljen har blågule uniformer, som er et krav fra bransjeorganisasjonen SLAO, Svenska Skidanläggningars Organisation. Heismekanikerne bruker Björnkläder, og det kommer Christoffer, Andreas og Parne også til å gjøre når de arbeider med Kungsliften. I denne jobben er det forskjellige krav til klær og utrustning for forskjellige oppgaver.
På ettermiddagen reiser de tre over til verkstedet fordi Christoffer må diskutere situasjonen med mekanikeren, som forteller at han jobber med å reparere en av løypemaskinene, men at han trenger litt assistanse. Andreas tar på seg en mekanikeroverall for å hjelpe til.
Hver natt kjører det ni tonn tunge kjøretøyene flere timer i strekk oppover og nedover i bakkene. Etter disse harde påkjenningene på løypemaskinene finner de ofte en hydraulikkslange med frostskade eller andre feil som må utbedres. Det er nesten mer en regel enn et unntak.
Når anlegget stenger for dagen og solen forsvinner bak horisonten hopper Andreas på snøscooteren og følger en løypemaskin oppover i bakken. Han viser hva løypemaskinføreren og de andre førerne skal prioritere denne natten, og hvor isflekkene finnes.
Litt senere henger skipatruljen opp sine blågule uniformer og Björnkläder for dagen i garderobeskapene. Christoffer tar farvel med kollegene og kjører hjem til familien sin. Den beste delen av sesong er når, synes han, når sola begynner å komme tilbake.