Det er fortsatt mørkt når Simon Lidåker setter seg i bilen og kjører mot Malmbäck. Det er midt i en vanlig arbeidsuke, men jobben er langt fra ensformig. Han drikker kaffe fra en liten termos mens han kjører og planlegger dagen i hodet.

Helt siden han og hans kone Lovisa og hennes to brødre, Teodor og Ludwig Axelsson, kjøpte bedriften i 2020 har kalenderen vært fullbooket. Simon har mye å stå i, det er mange kundemøter, bedriftens økonomi må håndteres og samtidig må han hjelpe til i produksjonen.

Som eier av Sveriges eldste pinnestolfabrikk, Bröderna Wigells stolfabrik, har de fire deleierne hatt fullt opp. Men de brenner for jobbene sine. Lovisa er bedriftens adm. dir., Simon er ansvarlig for økonomien og Teodor og Ludwig er ansvarlig for produksjonen og utviklingen av de produktene kundene etterspør.

Simon kjører inn i Malmbäck, der Bröderna Wigells har vært helt siden starten i 1868, og passerer stedets lille sentrum. Fra Strömdalsvägen tar han av til høyre etter en stunde, og kommer frem til fabrikken.

Han får en følelse av lykke når han går ut av bilen, og han blir minnet om at han, Lovisa og hennes brødre har gjort en stor arbeidsinnsats. De kjøpte faktisk fabrikken midt under coronapandemien i 2020, og de har lyktes med å holde virksomheten i drift under alle restriksjonene, sykdomsperioder og læringsperioder. Faktisk har de lyktes bedre en som så, for de har fornyet bedriften, fått nye viktige kunder og har nye spennende samarbeid på gang. Klart det har vært et vanskelig puslespill i disse to årene som har gått, men det har lykkes.

En bedre start enn dette kan man knapt ønske seg.

Straks Simon går passerer gjennom fabrikkens dører slår duften av saget virke, olje og maling imot ham. Han går inn på kontoret sitt, setter seg ved datamaskinen og logger inn på mailen. Noen kunder har tatt kontakt og vil avtale møter, så han sjekker kalenderen sin og finner tider for dem. Han skriver sine svar og sender.

Han ruller videre i mailene og fjerner noen reklamemeldinger. Så går han ut i fabrikken og hilser på personalet, og han stepper inn der han trengs. Noen dager står han og kjører en maskin, andre ganger monterer han sammen møbler og senger, eller hjelper til med å overflatebehandle. Han synes det er morsomt at han kan være forskjellige steder i fabrikken.

Akkurat i dag er det fabrikkens pinnestol, Florida, som går gjennom alle prosessene i produksjonen.

Ved kapp- og lamellsagen jobber Leif Hansson. Han har fullt opp med sagflis over bukse og skjorte, etter å ha brukt morgenen til å velge ut materialer og stått og saget.

Leif verdsetter friheten i jobben. Hver morgen får han en lapp i hånden med de emnene som skal brukes. Ut fra det kan han legge opp arbeid slik han vil og begynne å sage opp de emnene som trengs for ukens produksjon.

”Jeg er et rutinemenneske”, sier han. ”Jeg liker at hverdagen på jobben følger samme mønster. Da trives jeg aller best.”

Når det gjelder produksjonen av pinnestoler har den mer eller mindre fulgt samme mønster helt siden Wigells startet opp i 1868. Faktum er at pinnestolen hadde amerikanske og engelske forgjengere, men den første svenske pinnestolen tilskrives vanligvis Henriette Killander, som var herregårdsfrue på Hooks herregård. Akkurat denne stolen fikk det noble navnet ”Hennes nåd”.

Det skjedde en gang på 1850-tallet. Henriette hadde blitt inspirert av windsorstolen fra England og tegnet en egen skisse til et møbel. Deretter kontaktet hun snekkere i distriktet for å få møblene laget.

I løpet av kort tid hadde pinnestolen blitt populær blant vanlige folk, og bønder i distriktet satte i gang med å lage pinnestoler som en bijobb. På denne tiden brukte man dreiebenk med pedaltråkk som eneste maskin. Pinnestolfabrikkene begynte å dukke opp både her og der, og i en periode fantes det ikke mindre enn et trettitalls produsenter bare i Malmbäck.

For Bröderna Wigells stolfabrik startet alt med at de utformet en stol ut fra Henriettes skisse. Classic kalte de den. 154 år senere produseres den fremdeles.

I dag er naturligvis tilbudet av modeller større enn da bedriften startet opp.

Simon forlater Leif og stedet der de høvler, limer, sliper og pusser stolsetene. Han går videre i produksjonen til CNC-maskinen, der Bo Lundberg borer hull for ryggpinnene, freser ut konturen til setene og former dem.

Både Bo’s far og farfar har jobbet på Bröderna Wigells stolfabrik, så han er stolt over å føre arven videre.

”Jag har arbeidet med tre hele mitt liv”, sier han. ”Tre er det jeg kan, og det kan jeg jævlig bra.” At man nå for første gang på førti år kan få jobbe med det i skikkelige arbeidsklær, det er helt topp.”

Alle i personalet er veldig fornøyde med valget av arbeidsklær. De liker å ha arbeidsskjorten på seg på jobben. Det er noe i det Simon sier:

”Man føler at man er litt rettere i ryggen på en måte, når man står der ved maskinen, med pennen i brystlommen og jobber.”

Klærne som personalet bruker, kommer til fra Björnkläder. Det hele er en historie for seg, og Simon forteller at de lette etter de eldste svenske arbeidsklærprodusentene. Målet var å forsterke den tradisjonsrike følelsen som deres egen virksomhet har.

Det begynte med at de trengte arbeidssko til personalet. De fant en bedrift som har produsert verneklær i Kumla siden 1839, Arbesko. Når de senere trengte klær, bestemte de seg for å bruke Björnkläder.

”Vi vil samarbeide med andre varemerker som bygger vår story rundt dette tradisjonsrike varemerket”, forteller Simon og forklarer at før de begynte å bruke Björnkläder i 2021 hadde personalet ikke noe felles opplegg for arbeidsklær.

Bedriftens ledelse synes at det var viktig å skape en følelse av samhørighet og enhet. Björnkläder, som deler Bröderna Wigells lange tradisjon med håndverkskunnskaper, var et opplagt valg. De var ute etter en litt tradisjonell følelse, men der klærne likevel hadde de siste oppdaterte egenskapene. Ifølge Simon vil de fortsette å bruke Björnkläder.

”Det er innkjørt nå.”

Etter CNC-maskinen følger den siste pussen på setene og dreiebenken der de lager stolbena.

Robin Forsmark liker at det er så stor variasjon i arbeidet. Noen dager jobber han med møbeldetaljer til fire, fem forskjellige varemerker. Han snakker om håndverksdyktigheten som kreves, fordi tre er et levende materiale og man må forholde seg forskjellig til hvert lite stykke med virke.

”Ingen stykker er det andre likt”, sier han.

Simon fortsetter gjennom fabrikken og hjelper til med å bore ben og lage kryss til stolene. Han utdannet seg til økonom, men er et produksjonsmenneske på bunnen.

Derfor elsker han ”å kunne gå ut i fabrikken og kjenne lukten av tre, høre hvordan maskinene kjører og se møbler bli skapt ved hjelp av våre hender”.

Han er stolt over å være en del av dette. 154 år med møbelproduksjon er en fantastisk historie. Samtidig kan man påvirke hvordan fremtiden kommer til å se ut for virksomheten.

”Det, om noe, er en drøm for meg”, sier Simon.

Etter boring for ben monterer de seteryggene og toppstykkene. Så setter de fast benstativene. Det siste er sluttmonteringen. Nå har de en ubehandlet pinnestol.

Her står Mohsen Alwily og limer sammen et møbel.

”Riktig mengde lim er alfa og omega”, sier han. Det må ikke være for mye og ikke for lite. ”En liten limboble skal synes, da vet man at det er bra.”

Mohsen trives veldig godt på Bröderna Wigells og føler at stolfabrikken har blitt som en familie nummer to for ham siden han kom til Sverige.

Kollegaen hans, Idris Osman er enig. Han trives utmerket på arbeidsplassen. Han synes at det er gøy at det hele tiden kommer inn nye produkter som de får arbeide med. Han ser mange forskjellige møbler, og det er gøy.

Idris arbeider med å lakkere eller olje inn, slipe og topplakkere pinnestolene etter produksjon. Etter dette setter de også Bröderna Wigells stolfabrik sitt emblem på produktene.

Mathias Nordström forteller at nøyaktighet er viktig når man jobber med lakkeringspistolen. Samtidig som man må dekke alle flater, gjelder det å ikke sprøyte på for mye på ett sted, for da kan lakken renne. Han sier:

”Det er mange ting som spiller inn for å få et godt resultat for overflatebehandlingen, og det må for eksempel være rent miljø i lokalene for å unngå støv i luften.”

Når lakken eller malingen har tørket har de et ferdig produkt som kan sendes til kunden.

Telefonen ringer og Simon går tilbake til kontoret sitt for å svare. Det er kunder som kommer på besøk. Han møter dem ved døren og viser dem rundt i lokalene og beskriver produksjonsprosessen.

Simon, Lovisa og kundene samles i et rom etter rundturen og prater over en kopp kaffe og boller. Diskusjonen handler om produktet som kundene vil ha og hvordan Wigells kan bidra.

Simon forklarer at han, Lovisa og hennes to brøder gjerne legger fokus på at kunden og leverandørene skal føle at Wigells er en stabil virksomhet og en tradisjonell aktør, som også planlegger å være til stede i fremtiden.

Fra starten av, rett etter overtakelsen av pinnestolfabrikken, har de fire deleierne lagt vekt på å bevare det tradisjonelle, men også følge med i tiden og fornye virksomheten. Derfor har de begynt å oppdatere til et digitalt forretningssystem. Tanken er å få det beste av to verdener: Å automatisere produksjonen og samtidig beholde det tradisjonelle håndverket.

Selve monteringen vil de skal gjøres for hånd for å ta vare på håndverket. På den måten har de bedre kontroll på sluttproduktet.

De har mange langsiktige mål. De vil ruste opp lokalene for at personalet skal trives enda bedre. De snakker om solceller på fabrikktaket. Dessuten har de ideer om hvordan de skal ta hånd om svinnet fra produksjonen, men ingenting er offisielt ennå.

Lovisa sier det på følgende måte:

”Vi tror på kombinasjonen av vår unike arv av håndverkskompetanse og fremtidens tekniske løsninger.”

Med en utdanning innenfor personalhåndtering er hun oppdatert om personalspørsmål og synes det der morsomt å skape mange nye kontakter og relasjoner i arbeidet sitt, med både kunder og leverandører.

Hun og Simon tar farvel med kundene og er glade for enda et nytt og spennende samarbeid. I dag har de i tillegg til sin egen produksjon av pinnestoler, også leieproduksjon for kunder.

For tydelighetens skyld bør man vite at Wigells er selve varemerket. Der har de produksjon av de egne møblene og modellene. En virksomhet som kjøper Wigells møbler er Svenssons i Lammhult.

Leieproduksjonen gjøres under Bröderna Wigells stolfabrik, som de driver som en industri. Ofte hjelper de til med produktutviklingsarbeidet, slik at kundenes forespørsler kan realiseres på en effektiv måte. Deretter produserer de produktene. Disse får kunden rettighetene til.

Men det er ikke hele historien. Designere med egne varemerker står nå i kø for å jobbe sammen med Bröderna Wigells stolfabrik. Noen av dem nevner også med stolthet at deres produkter produseres nettopp her, i Malmbäck i Småland.

Blant annet jobber Bröderna Wigells stolfabrik med Svenskt Tenn, Verk og Gustaf Westman Objects, og disse etterspør produkter som er lokalt produsert i Sverige.

Bærekraftstanken løper gjennom hele virksomheten. Simon forteller at Bröderna Wigells ikke vil lage møbler for bruk og kast. Deres møbler skal isteden holde i femti til hundre år. Faktisk har de kjøpt tilbake noen gamle pinnestoler som ble laget i Wigells stolfabrik ved begynnelsen av 1900-tallet. De holder fremdeles den dag i dag. Og den kvaliteten er noe å strebe etter, mener han.

Men det er klart at det har vært fartsdumper i produksjonen. Det er det alltid, og kanskje spesielt under en pandemi. Helt siden de tok over bedriften har mangel på virke i visse dimensjoner være en hodepine. Fordi de ikke kan ta inn større mengder og oppbevare det i egne lokaler har situasjonen vært vanskelig å håndtere, forteller Simon. Men på den ene eller andre måten har de klart seg gjennom problemene og lykkes med å levere til sine kunder, Källemo, Blåstation og Ellos med flere.

En rød tråd som Simon, Lovisa, Teodor og Ludwig alltid har strebet etter, er å spesialisere seg på det vanskelig, det som ikke er enkelt. På den måten kan de gi plass til håndverket.

I tillegg til håndverket er de også opptatt av eiendommen. Det er som Ludwig sier:

”Det er en gammel og tradisjonsrik eiendom som har vært med på mye. Så det gjelder å ta vare på den med ekstra mye omsorg og kjærlighet.”

Selve oppvarmingen av eiendommen skjer med en stor sentralfyringskjel, der de fyrer med flis og spon fra produksjonen. Trestykker som blir til overs kjøres i en kvern og sendes videre til siloen. Materialet mates derfra og inn i kjelen. Ludwig forteller at han liker å være i kjelerommet om vinteren, for der er det så varmt og deilig.

Rett etter møtets slutt reiser Lovisa hjem for å hente barna i barnehagen, men Simon blir igjen med Teodor og Ludwig. De avslutter dagen med et ledermøte hvor de planlegger neste dag og resten av uken, og de forsøker å løse ting som ennå ikke er løst.

Når Simon har avsluttet og slukket i lokalene og forlater fabrikken, har solen gått ned. Han setter seg i bilen, litt sliten i hodet og kroppen etter enda en lang, begivenhetsrik dag i stolfabrikken. Det har vært en utrolig berg-og-dal-bane å overta en bedrift i disse tider, forteller han, men samtidig var muligheten med å kjøpe Bröderna Wigells stolfabrik for god til å stå over.

På turen hjem tenker han på hvordan Wigells har den ene foten i det tradisjonelle og den andre i den moderne verden, i forhold til sosiale medier, nye teknologier og maskiner som kan gjøre flere arbeidsmomenter i ett. Til tross for dette har de ikke mistet fokus, men fortsetter jevnt og trutt med den møbelproduksjonen som Bröderna Wigells stolfabrik startet opp allerede på 1860-tallet.

Jordnære og med en varm velkomst ser ut til å være kjernen i bedriften. Og viljen til å arbeide for å oppnå sine mål, og ikke minst oppfylle alle kundenes ønsker.

Swen Axelsson, faren til Lovisa, Teodor og Ludwig, forteller om en plakat som hang på hans arbeidsplass da han var ung. De ordene har fulgt ham gjennom livet:

”Det umulige gjør vi mens du venter, underverker tar litt lenger tid.”

De ordene sammenfatter Bröderna Wigells stolfabrik godt.